Hele klassen begynte å rope til meg.

Jeg heter Sibylle. Jeg har blitt kalt Billie hele livet. Jeg vokste opp i Tyskland.

Jeg vokste opp i München, selvsagt, en ekte München-jente. Jeg gikk på skole i München. Jeg gikk på en jenteskole og deltok i protestantisk religionsundervisning med en hyggelig religionslærer, som en dag bestemte seg – så det må ha vært i sjuende klasse – som bestemte seg for å vise oss en film. Og i denne filmen var det noen helt forferdelige scenarier, folk som skrek og løp nedover korridoren, rett og slett fullstendig absurd, og på en eller annen måte ble dette presentert under overskriften eller betegnelsen Scientology. På slutten av denne filmen kalte læreren meg fram og sa: «Så, Sibylle er scientolog eller hun har noe med Scientology å gjøre og hun kan svare på spørsmålene deres nå.» Dere kan knapt forestille dere kaoset. Hele klassen begynte å rope til meg. Noen av dem reiste seg. De gjorde meningene sine kjent med nevene. De reagerte virkelig med mye intensitet og mye hat. Det kostet meg alle vennskapene mine, eller nesten alle. Jeg ble ikke lenger invitert til fester. Bursdagsfester var det også slutt på. Og det var virkelig en traumatisk opplevelse, må jeg si. Det var en virkelig stygg, lumsk ting. Så denne hendelsen har preget meg. Den gikk virkelig inn på meg.

Jeg har tre barn, tre sønner, og den yngste sønnen min begynte på skolen i 2007. Og i begynnelsen av første klasse er det alltid valg av foreldrenes representant. Den forrige foreldrerepresentanten var borte. Så kom det en ny for å erstatte henne. Og en ettermiddag, da jeg ville møte henne, da det var satt opp et kveldsmøte, ringte hun meg helt fortvilet og sa at som Scientology-medlem, ville hun ikke ha meg i foreldrerådet den kvelden. Jeg fikk flere advarselstelefoner den ettermiddagen fra venner som sa: «Pass deg for denne Angelika, hun er virkelig oppskaket, og hun kommer helt sikkert til å gå imot deg og hun kommer til å si stygge ting.» Og ja, jeg bestemte meg da for å ta mannen min med meg, eller rettere sagt, mannen min ville ikke at jeg skulle gå alene. Vi gikk sammen til skolen da møtet skulle være. Vi ble møtt i trappen og fikk beskjed om å forlate bygningen umiddelbart, ellers ville de ringe politiet. Vi sto i skolegården, og da vi så opp, så vi de andre stå oppe og skjenke seg champagne, og de skålte med hverandre – åpenbart glade for at de hadde blitt kvitt de forferdelige scientologene. Uansett, historien gikk litt videre. Kort tid etter var det en basar. Jeg gikk inn i skolegården til denne basaren. Faktisk stormet flere foreldre mot meg og prøvde å dytte meg unna, å skyve meg ut igjen – de grep tak i håret mitt. Minst én av dem gjorde det. Det var en scene jeg opplevde som virkelig, virkelig intens. Det var et øyeblikk da jeg spurte meg selv hvor jeg egentlig var og hva som egentlig foregikk her for det er rett og slett altfor absurd.