De prøvde å rive familien vår fra hverandre

Jeg heter Gudrun. Jeg vokste opp i en familie – min mor var husmor og tok seg av oss barna. Min far var postfunksjonær.

Jeg arbeidet som lærer i nesten 40 år i offentlig tjeneste. Som en del av dette arbeidet ble jeg utplassert til en sportsinternatskole, der jeg i sju år hadde ansvaret for sosialt og pedagogisk tilsyn. Samtidig støttet jeg også min mann, siden han var trener for disse barna og ungdommene. En dag kom mannen min hjem. Jeg sa: «Hvorfor er du hjemme allerede? Hvorfor er du her så tidlig?» Han sa: «Jeg er her for godt nå.» Jeg ble forskrekket og sa: «Hvorfor? Tuller du?» «Nei, de kastet meg nettopp ut.» «Hvorfor kastet de deg ut?» «Ja, noen fortalte dem at jeg var med i Scientology og at det ville være uakseptabelt, og at jeg nå enten kunne levere inn nøkkelen min og gå, eller underskrive på at jeg ikke lenger hadde noe med Scientology å gjøre. Så jeg la igjen nøkkelen min og gikk.» Foreldrene til disse internatelevene ble også informert om at jeg ikke lenger fikk føre tilsyn med dem. Fra den ene dagen til den neste var det ingen igjen til å passe på barna. Og jeg trodde virkelig at det var et mareritt.

Under denne tiden på toppen av alt annet, truet foreldrene mine – eller begge foreldrene våre oss – dessuten med å få barna tatt fra oss av barnevernet fordi vi angivelig var farlige foreldre. Det som også skjedde i løpet av de ni månedene, var at jeg fikk en telefon fra svogeren min: «Jeg ville bare la deg få vite at foreldrene dine planlegger et familiemøte for å diskutere hvordan de skal gå videre med dere, eller rettere sagt, hvordan foreldrene dine skal gå videre med dere. De planlegger å kjøpe et deprogrammeringsprogram fra en tidligere scientolog.» Jeg spurte da svogeren min hva det egentlig betyr, «deprogrammering». Han sa: «Ja, du blir hentet av en eller annen, foreldre med barn blir tatt med til Schwarzwald, til en hytte. Og der blir det gjort ting med deg som opphever hjernevasken» som vi angivelig fikk i Scientology. Jeg ville aldri ha trodd det var mulig å havne i en slik situasjon som et helt normalt menneske som går på jobb, oppdrar barna sine etter beste evne, betaler skatten sin, rett og slett lever et lykkelig liv – og så skjer dette bare fordi man ønsker å forbedre seg selv. Og det var rett og slett ubegripelig for meg at et slikt slag kunne ramme livene våre og plutselig forsøke å ødelegge alt for oss. Og så emigrerte vi bare.